Når pappa bestemmer

Tenk deg at du har funnet drømmebilen. Banken har godtatt lånesøknaden. Likevel får du ikke lov til å kjøpe, i hvert fall ikke før pappa har sagt ja.

Beskrivelsen passer på situasjonen som blir Horten kommunes hverdag fra sommeren av. Kun en Lotto-gevinst kan forhindre at Fylkesmannen i juni gjør Horten til såkalt ROBEK-kommune. Riktignok engasjerer kommunen seg i mye, men Lotto driver den ikke med.

Bak forkortelsen ROBEK skjuler det seg et navn som får ansvarlige politikere til å smågrøsse på ryggen. Register om betinget godkjenning og kontroll. Kommuner som finner sitt navn i registeret, vet at de ikke lenger er herrer og fruer i eget hus. Ethvert låneopptak og enhver langsiktig leieavtale må nå godkjennes av Kommunal- og regionaldepartementet før vedtakene er gyldige.

Kredittkortet er klippet i to. Bilkjøpet kan du glemme. Fra nå av er det pappa som bestemmer.

Umyndiggjøring, kalles slik, og det rammer kun kommuner som ikke klarer å få balanse i egen økonomi. Kommuner med for spandable politikere eller for kravstore innbyggere, er altså i risikosonen. Av landets 430 kommuner er det kun 53 som står i registeret i dag. Ingen av dem ligger i Vestfold.

Men til sommeren er trolig Horten der. Underskuddet i 2009, sørger for det. Det hjelper ikke på situasjonen at også 2008-underskuddet fremdeles utgjør en byrde, og at vi i 2010 styrer mot et rekordstort underskudd om ikke politikerne raskt evner å snu.

For dette handler om politisk bevisstgjøring. Ved bruk av lovlighetskontroll og betinget godkjenning ønsker myndighetene å få lokalpolitikerne til å forstå at ønskelistene må kappes i takt med utgiftene.

I Horten har det tatt for lang tid for politikerne å forstå alvoret. I tillegg har overføringene fra sentrale myndigheter vært små sammenlignet med kommuner som ser ut som vår. Det er nå to veier ut av uføret vi er i ferd med å havne i: Enten må utgiftene ned, eller så må inntektene opp. Utgiftskutt er og blir gjennomført, men så lenge man kun kutter i antall midlertidig ansatte, og freder samtlige fast ansatte, får man ikke gjort noe med det som dessverre er den desidert største kostnaden i budsjettet. Samtidig finnes det i øyeblikket ikke politisk vilje til å innføre eiendomsskatt for å øke inntektene.

Isolert er det lett å forstå begge deler: Det finnes mange gode argumenter for ikke å si opp ansatte. Og det finnes mange gode argumenter for å si nei til eiendomsskatt. Problemet er at underskuddene og ubalansen i økonomien krever at man gjør minst ett av de to ubehagelige valgene. Ansvarlige politikere må våge å ta upopulære beslutninger, det er en del av jobben.

Av full hals bør vi derfor som innbyggere i kommunen, rope på sterkere politisk lederskap fra det sittende kommunestyret.

Eventuelt får vi nøye oss med å rope på pappa.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør