Lyskespark-
kameratene

Den tidligere Wimbledon-spilleren Vinnie Jones var kjent for sin innsatsvilje på fotballbanen. Var det en mulighet, om enn ørliten, for at han kunne vinne en duell, så kastet han seg inn med både eget og motstanderens liv som innsats. Vinnie hadde et temperament som gjorde ham i stand til å skape slåsskamp i et tomt rom. I tillegg var han full av tjuvtriks. Etter en ureglementert takling, og dem var det mange av, gikk han gjerne bort til sitt offer og løftet ham tilsynelatende vennskapelig opp ved å ta tak under armene. Ikke en eneste slik gang unnlot han å lugge offeret i armhulene samtidig.

Innsats og offervilje er en bra ting innenfor de fleste av livets områder. Den som utrettelig kjemper for det han tror på, kommer normalt nærmere målet enn den som setter seg på sidelinja. Det gjelder på fotballbanen, og det gjelder i politikken.

Innsatsen, offerviljen og intensiteten kan imidlertid bli for stor, ikke minst i politikken. Den pågående kan bli oppfattet som for pågående. Den intense som for intens. Den engasjerte som for engasjert.

Mye handler om språk. Om hvordan man veier sine ord, og hvordan man vekter det man hører. Setter man inn alle krefter, og noen sleivspark, i enhver diskusjon, kan man raskt bli tolket som for lite tolerant, for lite ydmyk, for lite samarbeidsvillig. Resultatet er at veien til målet kan bli unødig lang.

Høyres ordførerkandidat Børre Jacobsen og Fremskrittspartiets mulige ordførerkandidat, Nils Petter Bryde, har et felles mål: De ønsker å kaste det sittende flertallet. I avisspaltene framstår de likevel som hund og katt. Når Børre Jacobsen antyder at Frp er etterdiltere, og mer enn antyder at særlig Bryde surrer i skolepolitikken, så vekker det naturligvis harme hos partiet lengst til høyre. Etter forrige Børre-utspill i Gjengangeren gikk det da heller ikke mange timene før Frp-Bryde, med ryggdekning i eget parti, svarte med å kalle Høyre for et vinglete og ubesluttsomt parti. For riktig å irritere sin mulige framtidige samarbeidspartner, la han til at han gjerne støtter Jan Nærsnes som ordførerkandidat i Høyre.

Det siste er naturligvis en frekkis fra Bryde. Børre Jacobsen er Høyres offisielle ordførerkandidat. Like lite som Høyre bør legge seg opp i hvem som er Frps kandidat (når de en gang får bestemt seg), like lite bør Frp legge seg opp i hvem som er Høyres kandidat. Dette vet naturligvis Bryde bedre enn de fleste, men han klarer likevel ikke dy seg for å gi Jacobsen et spark der han vet det gjør som vondest.

Jeg forstår naturligvis behovet begge føler for å markere eget parti, og egen posisjon. Det handler om å bli sett og hørt, og om å bli størst i en kamp som i øyeblikket fortoner seg jevn. Problemet for de to er imidlertid at de er avhengige av hverandre. Ingen av dem får flertall uten den andres hjelp. Spørsmålet er hvilket inntrykk velgerne får av en opposisjon i krangel. Kan folk som sliter med å snakke sammen, makte å regjere sammen?

For Arbeiderpartiet er krangelen derfor et herlig skue. Partiet har skapt mer enn nok av politiske utfordringer for seg selv og for kommunen, men har i det minste bevist at det klarer å håndtere et flertall som ofte består av ikke mindre enn sju partier. Høyre og Fremskrittspartiet ser foreløpig ut til å ha mer enn nok med å holde ut med hverandre. Slikt kan selvsagt endre seg i god tid før valget, men begge partier bør snart gi velgerne noen eksempler på at de evner å snakke sammen uten å heve røsten.

For gode venner holder hverandre gjerne fra tid til annen omsorgsfullt rundt skuldrene. Uten å fristes til å lugge i armhulen.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør