Lus på linsa

Den gamle mannen fra den lille telemarksbygda hadde knapt vært utenfor kommunegrensen da han endelig fikk tilbud om en tur til hovedstaden. Han takket ja, og reiste. Vel tilbake i bygda siterte lokalpressen ham på følgende: «Byen var fin, men den lå nå fryktelig usentralt til, da».

Vi er vår egen tue nærmest. Telemarkinger, hortensere og oslofolk. Vi har alle en hang til å hegne om det vi har, og vi tyr til pigger når noen angriper. Det er ikke alltid like vakkert, det kan utvilsomt oppfattes som lite konstruktivt, men det er uansett et uttrykk for vår stedbundne kjærlighet.

Denne uka ble kjærligheten igjen satt på prøve. Spaltisten Karianne Bjellås Gilje tok fra sin tue i hovedstaden til orde for å flytte Preus museum ut av Horten, og inn til Oslo. I en kronikk i Dagbladet ga Gilje uttrykk for at det knapt er mulig å gjemme bort et museum bedre enn det er gjort i dag, selv om man prøver. For det er langt til Horten. Så fryktelig langt. Og for riktig å understreke sitt standpunkt, spurte hun: «Karljohansvern? Hvor i h… er det?». For deretter å gi svaret selv: « … et godt stykke utenfor Horten sentrum».

Det er lett å raljere over slikt, men jeg skal forsøke å la være. Dels fordi vi bør tåle at Gilje bruker tydelige virkemidler når hun vil provosere til slåsskamp i et rom som i øyeblikket er tomt. Dels fordi hennes oppfattelse av avstand trolig deles av flere, og følgelig bør tas på alvor.

Jeg tviler ikke på at Gilje ønsker Preus museum alt vel. Hun vil ha en institusjon med langt flere besøkende, og en profil som frister alle som er glade i fotografiet. Hennes løsning på det første, er den enklest mulige: Flytt museet dit befolkningstettheten er størst.

Det er etter min mening en litt for kortreist tanke, og den mangler også den historiske forankringen. Preus museum er unnfanget og født av mannen det deler navn med. Da Preus Fotomuseum åpnet dørene i 1976, hadde grunnleggeren allerede holdt på i 20 år i fotobransjen. Den ene butikken skulle i en periode bli til 40, på det meste talte Preus Foto mer enn 200 ansatte. Siden solgte Leif Preus museet til Staten under forutsetning av at museet og den unike samlingen skulle ha adresse i byen han elsker.

Det står selvsagt Gilje og andre fritt å mislike dette. Men på samme måte som politikere ikke kan velge seg et nytt folk, kan heller ikke Gilje velge seg andre realiteter enn de museet omfattes av.

Jeg er likevel av de som ønsker Giljes utspill velkommen. Det øker vår bevissthet rundt hvilken gave som er blitt vår by til del. Vi besitter en stor arv fra mannen som oftere enn de fleste klarte å stanse tiden. Bildene, kameraene og det tekniske utstyret, alt rammet inn av de monumentale magasinene, Sverre Fehns innredning og eventyret Karljohansvern, er en skatt som krever mye av oss. Kanskje mer enn vi har forstått.

For det er en realitet: Verken museet eller området har fått den tilstrømning det fortjener. Ansvaret bør deles mellom flere. Museet har ikke lyktes i å skape tilstrekkelig oppmerksomhet i rikspressen. Det kan skyldes at eierne har vært for gjerrige, eller at vertskommunen på flere måter har vært for perifer. Og det kan selvsagt skyldes driverne gjennom ti år. Kanskje har de ikke vært ambisiøse nok, kanskje burde kreativiteten vært større, kanskje har det vært for mye oppmerksomhet på fag og for lite på markedsføring. For lite kommer av seg selv, og av alle læresetninger jeg har hørt om hva som skal til for å selge et budskap, er det bare én jeg virkelig tror på: Mas hjelper.

Det gjelder også for de som ønsker endring. Selv er jeg imidlertid bare delvis villig til å låne øre til Gilje. For sentralisering blir aldri min bibel, og argumentet om at nasjonale museer bør lokaliseres i Oslo, tar ikke opp i seg verdien av å dyrke kultur også utenfor T-banens rekkevidde.

Ikke for det, det er fint i Oslo. Og byen ligger jo bare en times tid utenfor sentrum.
 

Torgeir Lorentzen
Ansvarlig redaktør