Livet på båsen

Mange sjekker hva slags mat restauranten serverer før de bestiller bord. Det bør de vel få lov til?

Verdipolitisk Parti ble ikke valgt inn i det nye kommunestyret. Ingunn Brattlid fikk ikke plassen hun ønsket seg. Riktignok var hun en av de mest populære på slengertoppen, men partiet hennes var det få som ville ha. I alt ble det 123 stemmer. Det var ikke nok.

Ingunn Brattlid tror likevel Verdipolitisk Parti kan ha en framtid i Horten, men at det vil kreve tålmodighet. Partiet er ifølge den aktive listetoppen forut for sin tid, og vi andre har ikke helt forstått hva verdipolitikken går ut på. Det siste er det nok flere som vil nikke gjenkjennende til.

I et intervju med Gjengangeren denne uka sier Ingunn Brattlid noe jeg syns er viktig. Fritt oversatt tolker jeg henne dit hen at hun ikke ønsker å bli satt i bås. «Dere har spurt oss hvilken side vi står på; høyresida eller venstresida. Men Verdipolitisk Parti står på innbyggernes side», slår hun fast. Uttalelsen utfordrer vår tendens til å tenke i blokk, og den utfordrer vår litt for vante vilje til å sette folk i bås.

Slike tanker kan kanskje gjøre vondt, men de har etter min mening likevel et viktig aspekt ved seg. Kloke hoder finnes i alle partier, gode ideer skapes i alle miljøer. Hvis partigrenser og miljøbarrierer stenger for de gode løsningene, må vi gjøre noe med det – smerter eller ei. På dette punktet er jeg enig med Brattlid. Vi må rett og slett ut av båsene.

Så snart vi setter noen i bås, sløver vi to av våre viktigste sanser: Hørsel og syn. Vi blir dårligere til å høre hva de båssatte sier, vi blir svakere til å se hva de gjør. Vi blir lettere forutinntatte, det blir tyngre å tenke fellestanker.

I et leserinnlegg denne uka ble jeg kritisert av tidligere ordfører Jon Brække. Brække mente, med bakgrunn i forrige ukes lørdagsleder, at jeg ikke er nøytral i spørsmål om sosialistisk eller borgerlig politikk. Noen dager tidligere fikk jeg nesten eksakt tilsvarende kritikk fra et framtredende medlem av Arbeiderpartiets kommunestyregruppe. Førstnevnte mente jeg representerer sosialistiske tanker, sistnevnte at jeg representerer borgerlige tanker.

Jeg tror begge kan ha rett. Ikke samtidig, og ikke i samme sak, men over tid. Kommentarer og ledere vekker ulike reaksjoner: En dag nikker blått, en annen dag nikker Rødt. De nikker når de syns det passer – ikke samtidig, ikke i takt, men hver for seg.

Jeg tror de færreste finner det komfortabelt å bli presset inn i en bås hvor alle verdier og standpunkter følger pila til én politisk retning. De færreste finner alle svar hos ett parti. Velgere er ikke slik. Avislesere er ikke slik. Ikke redaktører heller.

Og definitivt ikke partinomaden Ingunn Brattlid som mislikte premissene for spørsmålet hun mente ble stilt: om partiet hennes tilhører høyresiden eller venstresiden.

Det var sikkert slik hun hørte og husker spørsmålet, og kanskje var det også enkelte i løpet av valgkampen som stilte det slik. Jeg husker imidlertid også at det var et beslektet, men likevel avgjørende ulikt spørsmål som ble stilt: Hvem vil du støtte, Arbeiderpartiets eller Høyres ordførerkandidat? Det var en type spørsmål som politikere etter min mening må finne seg i å få. Det handler ikke om å plassere svarerens politikk i en bås, men om å få svar på et konkret, politisk spørsmål.

For å trekke en parallell: Hvis en musiker anbefaler deg å kjøpe plata hans, må det være lov å spørre hva slags sjanger musikken tilhører. Og om en kokk anbefaler deg å besøke restauranten hennes, må det være tillatt å spørre om hva slags mat som serveres.

Ikke fordi vi kun liker en type musikk eller en type mat, men fordi vi til en viss grad ønsker å vite hva vi går til. Ikke fordi vi ønsker å sette noen i bås, men fordi det er forskjell på pop og pønk, på sushi og fårikål. Og fordi det er de enkelte, konkrete svarene som kan gjøre oss litt klokere.

I motsetning til den litt for populære aktiviteten det er å plassere folk der Dagros tjores.

Torgeir Lorentzen
Ansvarlig redaktør