Langt hjemmefra

Hvis du står tett, tett inntil personen blitsen peker mot, er sjansen stor for at det skinner litt på deg også.

På dette området er de like alle sammen. Det gjelder de som kaller seg røde, og de som kaller seg blå. Det gjelder de som tilber det private, og de som forguder det offentlige. Det gjelder de som begynner sine taler med “Kjære innbygger”, og de som foretrekker “Kjære utbygger”. De har kanskje ikke så mye felles ellers, men på dette området er strategien identisk, på dette området er de fullstendig like. Alle sammen.

Vi har sett det i flere uker allerede. En etter en har de lokale partiene innkalt sine trumfkort – sine profilerte, veltalende og medievante ledere. Jens har delt ut roser ved Kulturhuset 37. Kristin har delt ut solsikker på Bakkenteigen. Erna har blomstret blant forskerelevene på Horten videregående skole.

Og det har vært flere. Slike vi kanskje best gjenkjenner når vi ser dem avbildet, men som vi sjelden omtaler ved fornavn. Slike som fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen. Og fornyingsminister Rigmor Aasrud. Og justiskomiteens leder Per Sandberg. I tillegg til en håndfull stortingsrepresentanter. De har smilt, snakket og flagret forbi oss med bønner og bannere.

Imens håper byens lokalpolitikere på et liv etter valget, og setter sin lit til at drahjelpen fra hovedstaden skal komme dem til nytte.

Det er minst to grunner til at jeg forstår deres strategi. For det første er kampen om oppmerksomheten helt avgjørende, og lokalpartiene vet selvsagt at kjente ansikter virker som magneter, ikke minst på de av oss som daglig trasker rundt med en blits. For det andre er kampen om de siste stemmene helt avgjørende. Tvilen råder i mangt et velgersinn rett før valget, og sentrale kanoner kan ha større sprengkraft enn lokale stjerneskudd.

Likevel mener langt fra alle at vi bør åpne kommunegrensene for rikspolitikerne. Skeptikerne hevder at de skygger for de lokale sakene, at de stjeler oppmerksomheten. De påpeker at årets valg er et lokalvalg, ikke et riksvalg. De ønsker dem kort og godt god tur hjem med raskeste transportmiddel.

Diskusjonen de reiser er slett ikke ny. I 2003 gjorde myndighetene derfor et eksperiment: Lokalvalget i Nittedal ble avholdt nesten tre måneder før resten av landets kommuner gikk til urnene. Tanken var å få mindre riksfokus, og mer oppmerksomhet om lokale saker og kandidater. Kommunevalget skulle støyskjermes mot lyden fra Oslo.

Resultatet ble en rekordlav valgdeltakelse på under 46 prosent.

Jeg tilhører ikke de som frykter rikspolitikere på provinsbesøk. Riktignok er de langt hjemmefra, og riktignok er de kun her fordi de ønsker å vinne noen sjeler for sine lokale partivenner, men det er likevel minst to gode grunner til at vi bør ønske rikspolitikerne velkommen:

For det første fordi Horten trenger åpne kommunikasjonskanaler mot Stortinget og regjeringen. Skal våre stemmer bli hørt, er det åpenbart en fordel at politikere med makt vet mest mulig om oss, og kjenner oss best mulig.

For det andre skaper besøkene engasjement. Svært mange av oss liker å ha rikspolitikere i byen vår, det bidrar til økt politisk aktivitet, det øker interessen, og forhåpentlig også valgdeltakelsen.

Likevel gjelder det selvsagt å være seg bevisst at våre stemmer i Horten ikke går til Jens, Kristin og Erna, men til Nils-Henning, Jan og Børre – eller noen av de andre lokale kandidatene. Husker vi dette, skal vi nok takle synet av en rikspolitiker eller fem.

I hvert fall så lenge vi ikke lar oss blinde av blitsen.

Torgeir Lorentzen
ansvarlig redaktør