Krangel i skolegården

Åsgårdstrand er en fryd for øyet, men ikke alltid for øret.

Den lille byen er noe av det vakreste jeg vet: De hvite stakittgjerdene, de skjeve husene, de smale gatene som broderer seg gjennom kunsthistorien. Åsgårdstrand er som skapt for kreativitet og kontemplasjon. Om man bare får ørens lyd.

For Åsgårdstrand er også debattenes by. Høylytte debatter, kraftfulle debatter. Det er selvsagt en fare for at jeg overdriver, og det finnes utvilsomt en lang rekke eksempler på at det jeg nå skal si ikke stemmer for alle, og slett ikke hele tiden. Likevel våger jeg følgende spissede påstand: Den hvite byens innbyggere er langt mer fargerike, klartalte og meningssterke i sine offentlige utsagn enn de av oss som frister livet litt lenger nord. Litt for ofte ender det imidlertid i personkarakteristikker. Altfor ofte ender det i skyttergraver.

Skulle du avkreve meg eksempler – og det bør du selvsagt – skal jeg ile til med noen stikkord. Hvor bør polet ligge? Eller banken? Eller omkjøringsveien? For ikke å snakke om Stifinneren barnehage, Munch-senteret og Åsgården skole? Og hvor skal egentlig bussen stanse?

Store og viktige saker, nesten alle sammen, som naturligvis fortjener sin debatt. Spørsmålet er likevel om sakene fortjener den debattkulturen som blir dem til del?

Vi skal selvsagt verken forlange eller forvente at enigheten i lokalpolitiske spørsmål er større i Åsgårdstrand enn i resten av kommunen. Kan det likevel hende at dagens debattform i Åsgårdstrand skiller seg fra den vi ser på Skoppum, Nykirke eller i Holtandalen? Og er det i så fall mulig at dagens debattkultur unødig bremser tempoet i store og små beslutninger, forhindrer at byen klarer å dra i samme retning, og litt for ofte bidrar til å dempe stemningen blant de snaut 3.000 innbyggerne?

Humøret i siste ukes høylytte diskusjon har i hvert fall vært svært svingende. Åsgårdstrand Velforening har i brevs form klaget inn Stiftelsen Gamle Åsgårdstrand for kultursjefen. Velforeningen ønsket å benytte byens gamle skolegård til vinterens julemarked, men fikk nei av stiftelsen som passer på det verneverdige området. «Skuffende og ubegripelig», mente representantene for velforeningen, og fikk svar så det holdt.

På telefon fra Singapore sa stiftelsens styreleder, Arne Herman Sæterlid, nemlig sin hjertens mening om velforeningens klage. «Misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften hos en del av disse menneskene», slo den tidligere kommunestyrerepresentanten diplomatisk fast. «De vil bare ha kontroll over stiftelsen for egen vinning», fortsatte han, og konkluderte: «Jeg hater slike hersketeknikker».

Det var nesten så han kunne klart seg uten telefon.

Høyt støynivå kan utvilsomt gi et omdømmeproblem. Det gjelder for enkeltpersoner, og det gjelder for byer. Sett litt utenfra har Åsgårdstrand imidlertid all verdens muligheter. Historien, skjønnheten, kunsten og beliggenheten i forhold til fjord og hovedstad, tilsier det. I tillegg er byen full av brennende hjerter og folk med vett. Forhåpentlig finner de også en omgangsform som kan bygge omdømme, virke samlende og skape aktivitet året rundt.

Diskusjonen om vinterens julemarked i skolegården burde for øvrig vært løst med et nikk og et smil og et vær-så-god. Isteden ender den i en språkbruk som kan få selv erfarne bryggesjauere til å rødme.

Brennende hjerter i Åsgårdstrand bør betrakte det som et eksempel på hvordan ting ikke bør gjøres. Et skoleeksempel.
 

Torgeir Lorentzen
Ansvarlig redaktør