"Jan Øines var min mattelærer"

Jan Øines var min mattelærer på ungdomsskolen. Hans timer var ikke som andre timer. Med temperament og humor drev han undervisningen framover. Det ene sekundet kunne Øines buldre som et tordenvær, for i det neste å skinne som ei sol. Ingen sov i Øines' mattetimer, til det skjedde det for mye.

Mer enn de fleste forsto Jan Øines hvor viktig det er å lære elevene basiskunnskap. Uten å kunne legge til og trekke fra, uten å kunne dividere og beregne prosenter, blir man sårbar. Derfor ble hans timer en studie i drilling, testing, repetering og innprenting av basiskunnskapene mer inderlig, mer nitid, enn jeg noensinne seinere skulle oppleve det. Øines er læreren jeg aldri vil glemme. Han var den sterke mannen som bekjempet vår sårbarhet.

Nå sitter Jan Øines i rullestol. Men selv om sykdommen har tatt kraften fra deler av kroppen, er styrken i meninger og vilje fremdeles fullt til stede. Tidligere denne måneden åpnet han våre ører og øyne ved å vise oss rullestolbrukernes hverdag. Ikke for å klage, ikke for å syte, men for å forklare. Øines har alltid dyrket badelivet, men verken på Steinbrygga eller ved noen annen strand i kommunen vår, er forholdene lagt til rette for de som sitter fordi de må.

Vår kommunes skrøpelige økonomiske situasjon er velkjent. Slik sett er det mulig å forklare at situasjonen er som den er. Jeg er likevel litt forundret over at havnevesenet, som i motsetning til kommunen for øvrig faktisk har penger på bok, så langt har virket tilbakeholdne med å bidra til nødvendige installasjoner. Hadde havnevesenet vist den samme offensive holdningen til å bedre forholdene for funksjonshemmete langs kysten vår som de viser i sin iver etter å bebygge Langgrunn, hadde Jan Øines og andre i hans situasjon for lengst kunnet dyppe seg i fjorden.

Når så ikke skjer, er jeg glad kommunen har private krefter som trår til. Som sjåfør har Roy Juvodden oftere enn de fleste hørt stemmene til de som er lenket til stolen. Og han har lyttet. Resultatet ble kronerulling og oppfordring til byens bedrifter om å trå til. For Øines og andre.

Initiativet fortjener definitivt vår applaus. Det har satt kommunen i bevegelse, det har satt næringslivet i bevegelse – og det har beveget mange av oss som nå slår håndflatene mot hverandre.

For det er i grensesnittet mellom kommunen, næringslivet og frivilligheten mange av våre velferdsutfordringer må løses. Konstellasjonen er selvsagt ikke ny, men aktualiteten er større enn på lenge. Mange av oss registrerer at det kommunale tilbudet er under press, pengene strekker ikke til, behovene vokser. Samtidig har store deler av næringslivet god fart og mulighet til å rekke ut en hjelpende hånd i ny og ne. Det samme har vi andre. Vi som er naboer, familiemedlemmer, venner eller tidligere elever. Eller borgere i samme by.

For selv den rikeste kommune er avhengig av den private frivilligheten. Og selv de sterkeste av oss blir før eller siden svake.

Det erfarer de som er opptatt av at regnestykkene skal gå opp. Og det erfarer de som er satt til å løse dem.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør