Jakten på Onkel Skrue

Hortensmannen Thomas Lande har svart belte i tall. Evnen har gitt meglersjefen og seniorpartneren en posisjon i det norske finansmiljøets indre sirkel. Landes analyser, råd og spådommer har vært høyt priset av folk som stort sett har råd til slikt, og høyt skattet av folk som forvalter vår felles lommebok.

Kemner Karl-Petter Wenaas har neppe hatt et bilde av Thomas Lande under soveputa, men han burde kanskje hatt det. For Thomas Lande har ikke nøyd seg med å toppe Hortens inntektslister, han har også toppet skattelistene. Hans bidrag til å fylle en heller slunken kommunal skattkiste, har vært betydelige. Han har rett og slett vært en kemners drøm.

Men generelt minner skattetallene for Horten dessverre mer om et mareritt. Vi er dårligere enn snittet i Vestfold, og vi er mye dårligere enn snittet i landet – målt i skatteinngang per innbygger. Så stor er differansen at hadde vi maktet å krabbe opp på landssnittet ville det gitt kommunen hele 50 millioner kroner mer i skatteinntekter i år. Noe av inntektsbortfallet kompenseres riktignok med inntektsutjevning fra kommuner som er bedre stilt enn oss. Men ikke alt.

Det bekymrer kemneren, og det bør bekymre oss alle. Skal vi klare å skape den utgaven av Velferds-Horten som de fleste av oss ønsker, er vi avhengige av at mange nok skaper mye nok.

Det er flere årsaker til at skatteinngangen er beskjeden i Horten. Den viktigste er denne: Det er for få som bidrar. Dels skyldes det at vi har mange arbeidsløse, dels skyldes det at vi har et betydelig antall uføretrygdete – og dels skyldes det trolig at vi ikke har vært flinke nok til å pynte oss for mulige innflyttere.

Oppskriften for å løse utfordringen følger logisk av dette. Problemet er at den er like enkel å beskrive, som den er vanskelig å gjennomføre: Det handler om å få arbeidsløse i jobb, det handler om å lokke bedrifter til å etablere seg her, og det handler om å friste arbeidsdyktige skattebetalere til å bosette seg i vakre Horten.

Det siste burde vært enkelt. Vi har en kystlinje flertallet av norske ordførere ville gitt både halskjedet og høyrearmen for å overta. Vi har en nærhet til skog, storby og markeder som få kan matche. Vi har landets flotteste høyskole, landets beste klima – vi har Åsgårdstrand, og vi har Karljohansvern. Vi har et yrende musikk-, kunst- og idrettsliv. Vi har det i Horten, men folk blir likevel hjemme.

Årsakene er selvsagt mange og komplekse. Jeg mistenker likevel at mye skyldes to faktorer: Vi har ikke lykkes godt nok i å skape et levende sentrumsområde ned mot sjøen, og vi har ikke vært flinke nok til å legge ut attraktive boligtomter for de som foretrekker livet i villa. Begge deler krever balansekunst og evne til å se natur, næring og nærmiljø i sammenheng.

Klarer vi det, vil veien bli kortere for små og store skatteytere som har lyst på et liv i Horten. Og skulle det komme en og annen Onkel Skrue også, skal vi ta varmt imot dem.

Svømmebassenget er allerede fylt.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør