Jakten på lettsprengt andebryst

Fremskrittspartiet ber kommunen selge bygningen som huser det populære ute- og utstillingsstedet Stallen Galleri & Cafe. Stort tydeligere kan det ikke illustreres at kommunens krybbe er tom.

Arnt Egeland er en morsom politikertype. Han har en kvikk tunge og et hjerte som banker heftig for idrett og kultur. Det faktum at han også er utstyrt med hestehale, samt et humør som kan smitte selv de mest immune politikerkolleger, gjør ham til en ganske sjelden blomst i Frp-floraen. Det er lett å like Arnt Egeland.

Jeg finner det derimot ikke like lett å like Egelands i overkant offensive framstøt for å kvitte seg med kommunal eiendom. Han vil neppe sette pris på at jeg karakteriserer det som garasjesalg, så det skal jeg ikke gjøre, men jeg vil hevde at framstøtet bærer mer preg av å ville rydde enn av å ville skaffe sunn drift og gode inntekter.

Jeg er ikke uenig i at det finnes både kommunalt land og kommunale bygninger som med fordel kan selges til private. Men ikke for enhver pris, og slett ikke uten at både historien og framtidsutsiktene levnes noen gjennomtenkte tanker. For Stallens vedkommende har Frp glemt begge deler.

Historien om den gamle bystallen begynte for mer enn 100 år siden. Den gang var stallen oppholdssted for bøndenes hester mens torghandelen blomstret. Siden forsvant både hest og torghandel, og den tilårskomne stallbygningen ble degradert til lager og forfall.

For nesten tretti år siden tok en gruppe kunstnere bygget i bruk i håp om igjen å kunne fylle det med nye og gamle travere. Kommunen satte pris på initiativet som innebar at driverne fikk leie bygget gratis (les: låne), mot at de satte rønna i stand for egne penger.

Det har de gjort til overmål. I dag er Stallen et av byens flotteste utesteder. Utallige utstillinger er avholdt her, hundrevis av konserter er gjennomført. Kunstnere og artister setter mer enn gjerne Stallen høyt på sine CV-er. I tillegg serverer Stallen et lettsprengt andebryst som er så godt at selv bløthjertede ornitologer får tårer i øynene.

Det er ingen tvil om at Stallen fikk en gunstig låneavtale. For framtida bør lignende kommunale avtaler inneholde en tidsbegrensning eller katapultparagraf. Å hemmeligholde avtalen var dessuten et uklokt trekk av kommunen – det har skapt spekulasjoner og misnøye i restaurantbransjen.

Det er imidlertid heller ingen tvil om at Stallen også har beriket byen vår – enten parameterne er skatteinngang, kunstnerisk innhold eller ganeutvikling. Å kreve kontrakten omgjort, og bygget lagt ut for salg i et åpent marked, er både kortsiktig tenking og utøvelse av historisk urett.

Både Stallen og kommunen hadde øynene åpne da de inngikk sin avtale for nesten tretti år siden. Avtalen var juridisk bindende da den ble underskrevet, og vi bør alle opptre som om den er det også i dag.

Det gjelder for travere i kulturlivet. Og det gjelder for politikere med hestehale.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør