Jakten på en sirkusdirektør

Årets valgkampsirkus trenger verken klovner eller glatte sjøløver. For en gangs skyld er det sirkusdirektøren vi har kommet for å se.

Vi merker endringen. De snakker lavere, de tenker lenger og de smiler mer. Årets politikere virker mer sympatiske enn før. Kanskje også visere. De har tatt verden inn over seg, og de behandler hverandre akkurat så respektfullt som vi bør forvente.

Verden er ikke som før. Ikke for politikerne. Ikke for velgerne.

I dagens papiravis offentliggjør vi den siste lokalpolitiske målingen før valget. Ikke uventet har Arbeiderpartiet gått betydelig fram siden meningsmålingen i mars. Vi ser trenden over det meste av landet: Alle synes å være enige om at partiet, og da særlig Jens Stoltenberg, har håndtert det uhåndterlige usedvanlig bra. Også Nils-Henning Hontvedt drar nytte av det. Jens-effekten smitter lokalt.

Terroren er i tillegg i ferd med å mobilisere mange av oss. Flere enn tidligere har forhåndsstemt. Flere enn før sier også at de kommer til å stemme. Det er lett å tolke det som et uttrykk for at vi vil støtte de som i den politiske kampen bruker ord som våpen, og samtidig vise avsky mot han som valgte våpen som våpen.

Engasjementet gjør at Arbeiderpartiet stiger på målingene. Kanskje som et uttrykk for at mange ønsker å vise sympati med et parti som ble rammet grusomt hardt, kanskje som en takk for måten hendelsene er taklet på. I tillegg slår en annen kjent valgeffekt inn: De som står bakerst i stemmekøen stemmer oftere Arbeiderpartiet enn de som står litt lenger foran. Stor oppslutning er dermed gunstig for Nils-Henning Hontvedt og hans kvinner og menn.

Dagens måling gjør Arbeiderpartiet igjen til kommunens største parti. Likevel ligger Høyre meget godt an til å ende opp som det styrende partiet. Med Fremskrittspartiet under sine vinger, kan Børre Jacobsen glede seg over å ha direkte og indirekte støtte fra nesten 45 prosent av stemmene.

Til sammenlikning har Arbeiderpartiet, SV og Rødt om lag 40 prosent av stemmene. Legger vi på Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, blir imidlertid tallet nesten 45 prosent også for denne koalisjonen.

Nå er en måling kun en måling, og prosenttall forteller ikke hele sannheten om hvordan mandatfordelingen blir. Mye tyder imidlertid på at Jacobsen og Hontvedt må vinne tilliten til svært mange av småpartiene for å oppnå flertall. Jeg aner ikke hva slags kosthold Eddy Robertsen (Venstre) og Ingunn Brattlid (Verdipolitisk parti) sverger til, men var jeg sirkusdirektør i Høyre eller Ap ville jeg straks forsøkt å invitere dem på popkorn og sukkerspinn.

For mye skal skje om ikke nøkkelen til flertall ligger hos disse småpartiene – og kanskje også hos et par til. Den som vil skape flertall etter valget, må derfor beherske en av politikkens viktigste kunster: alliansebygging.

Få, om noen, kan kunsten bedre enn Nils-Henning Hontvedt i vår kommune. I inneværende periode har han hentet støtte med både høyre og venstre hånd når behovet har meldt seg. Enkelte hevder nærmest i ærefrykt at mannen makter å bygge flertall selv der intet flertall finnes. Alliansene har tidvis vært skjøre, men solide nok til å gjøre Høyre tilnærmet maktesløse. Det må ha vært frustrerende for Børre Jacobsen.

Jacobsen har likevel taklet tilskuertilværelsen brukbart, ikke minst fordi han er i besittelse av en imponerende stahet. Tolv års vandring i skyggen av Hontvedt har ikke fratatt ham verken engasjement eller håp. Spørsmålet nå er om han også innehar nødvendig smidighet og overtalelsesevne til å skaffe seg det nødvendige flertallet etter 12. september.

Utfallet av forestillingen er ikke gitt. Vi som sitter på tribunen må finne oss i å leve i uvisshet om hvem som til slutt trer inn i manesjen. Forhåpentlig har han ikke rød nese.

Torgeir Lorentzen
Ansvarlig redaktør