Jakten på en rottefanger

Det er rotter i barnehagen. Jeg har selv sett dem der de lunter bedagelig rundt på jakt etter nærmeste matkilde. Giftfellene står på hvert hjørne. De er sikret mot barnehender, og fastmontert slik at ikke en av disse driftige guttungene i kjeledress skal grave dem løs med plastspaden. Barn som sover i vogn, plasseres nå innendørs. Sovende barn skal få sove i fred.

Jeg er ikke redd for rotter. De har verken brodd, gift eller hoggtenner. Sammenlignet med meg er de også forholdsvis små, og ingen av dem har framvist noen muskelgrupper jeg ser særlig grunn til å frykte. Jeg er heller ikke redd på min datters vegne. Personalet i barnehagen er omsorgsfulle og oppmerksomme. De passer på henne. De er flinke til det.

Rottene burde derfor ikke være noe problem. De plager ikke barna, de plager ikke foreldrene og de plager ikke de ansatte.

Det er likevel én gruppe som bør frykte rottene: det sittende politiske flertallet. I vårt moderne og klinisk reine samfunn, hvor q-tips og desinfeksjonsmidler er vanlige husholdningsartikler, oppfattes rotter som et uttrykk for urenhet. Rottene symboliserer forfallet. Nedgangstider. Ei skute i havsnød. Ja, jeg vet at rotter er en naturlig del av faunaen rundt kanalen og Hortensskogen. Det hjelper ikke, deres symbolske makt slår i hjel enhver leksikalsk viten. Spør hvem du vil: rotter er et symbol på forfall.

Symbolikk har alltid vært viktig i politisk maktkamp. Når symbolikken suppleres med reelle politiske problemer, forsterkes budskapet. Ordfører Nils-Henning Hontvedt ønsker en fjerde periode i ordførerstolen. Han er utvilsomt kommunens mest erfarne politiker. Trolig er han også den dyktigste politiske spilleren. Det økonomiske tordenværet kommunen er i ferd med å havne i, er imidlertid synlig for de fleste. Gjelden vokser, bygningsmassen forfaller. Kravene er mange, tilskuddene for små. I tillegg kommer ropet fra bompengevegrerne. Ropene vil fortsette langt inn i valgkampen. Det er ikke lett for Hontvedt å skape søt musikk for velgerne i en slik situasjon.

Rottefangeren i Hameln fant tidlig ut hvilken melodi som gjaldt. Ved hjelp av sin fløyte lokket og lurte han rottene ned til elven. Rottene druknet, hver eneste en. Riktignok tok ikke rottefangerens problemer slutt med dette, landsbybeboerne i brødrene Grimms eventyr nektet som kjent å betale ham for jobben, men han lyktes i hvert fall med å bli kvitt rotteplagen.

Også ordføreren vil i de nærmeste månedene være avhengig av å bevise for sine velgere at han behersker kunsten å bekjempe problemer, både de symbolske og de politisk høyst reelle. Klarer han ikke å overbevise velgerne om at han er den som er best skikket til å få kommunen ut av den økonomiske hengemyra, er veien ut av rådhuset kort. Det vet Nils-Henning Hontvedt. Og det vet opposisjonen.

For på sidelinja kan Høyres Børre Jacobsen registrere at ordførerens problemer, kan bli hans mulighet. Det eneste han trenger å gjøre i øyeblikket, er å sitte musestille. Mens rottene gjør jobben.

Torgeir Lorentzen,
ansvarlig redaktør