I stille farvann

Før Neil Armstrong tok sine første nølende skritt på månen, før Muammar al-Gaddafi tilrev seg makten i Libya, før Harald fikk sin Sonja, Norge fikk postnummer og det ble funnet olje på norsk sokkel, ja sågar før svenskene skjønte at biler bør kjøre på høyre side, tuslet Thor Kristoffersen inn til sin første arbeidsdag på ferja som seiler mellom Horten og Moss. Han ble der i nesten 45 år.

Søndag gikk Thor Kristoffersen i land som nybakt pensjonist. Med seg på veien fikk han blomster og gode ord, og kanskje også vissheten om at han besitter verdensrekorden i kryssing av Oslofjorden. Nærmere 100.000 ganger fra kai til kai – med blikk for båt og motor og tre millioner passasjerer i året på jakt etter rekesmørbrød og en havn på den andre siden av vårt mentale vannskille.

Det er en nesten uslåelig rekord. I en gren uten pokaler. I en gren med få supportere.

Historien om Thor Kristoffersen kan likevel få oss til å stanse opp. Kanskje fordi den minner oss om forskjellen på det som var, og det som er. Men kanskje også fordi den minner oss på det vi lett glemmer, det vi ofte tar for gitt, men opplagt burde viet mer oppmerksomhet: Det usynlige arbeidet.

For det finnes mange Thor Kristoffersen-er. Noen skrur, noen smører, noen hamrer. Noen vasker, noen rydder, noen retter. Noen sørger for skolen, noen for arbeidsplassen. Noen lager mat til de som ikke lenger evner, hygge for de vi sjelden nevner. Noen putter forhåpentlig en avis i postkassa mens vi andre fremdeles er i slåbroken. Vi finner dem i det private og det offentlige, og vi finner dem i frivilligheten som ildsjeler i foreninger og idrettsliv, med engasjement, trofasthet og hjerte for vafler. De gjør det usynlige arbeidet, de er våre usynlige hender.

Først når de ikke gjør jobben sin, ser vi dem tydelig, og innser i våre beste stunder at vårt samfunn er et finstemt maskineri. Noen vil si et nesten magisk finstemt maskineri.

Historien forteller oss også noe mer. Den forteller om et samfunn i voldsom endring, hvor lojalitet og behovet for mobilitet trekker i hver sin arm. Thor Kristoffersen representerer en generasjon hvor det fortsatt er noen som står yrkeslivet ut på samme arbeidsplass. Det blir stadig mindre vanlig.

Det er det mange grunner til. Flere av dem er gode. Endringene i arbeidslivet skjer i økende tempo, og gårsdagens produksjonsmetoder passer ikke alltid morgendagen. Nye verktøy og metoder krever ny kunnskap, ikke alltid lar behovet seg løse ved at bedriftene lærer opp egne ansatte. Løsningen blir å benytte seg av et arbeidsmarked hvor stadig flere er i mer eller mindre kontinuerlig bevegelse.

Mobiliteten skjer mellom yrker og geografiske områder. I tillegg er det fremdeles en betydelig grad av sosial mobilitet.

Mye av dette er bra, og en forutsetning for å skape et konkurransedyktig næringsliv. Samtidig blir det færre bransjer for de som ikke søker den sosiale mobiliteten. Og færre arbeidsplasser for de som ikke kan eller ønsker å flytte på seg – arbeidsplasser hvor man blant annet kan dyrke lojaliteten.

Slik Verven var det for mange. Slik kommunen er det for enkelte. Og slik Bastøfergen har vært det for Thor Kristoffersen i 45 år.

Som en liten fotnote, og for riktig å understreke tempoet i endringene, vil jeg nevne at Thor Kristoffersen har en sønn. Kjetil, heter han, og er kjent fra både lokalpresse og riksmedier som en aktiv gründer. De to fungerer som bilde på hvordan to generasjoner møter to ulike samfunn. Der Thor viet 45 år til sin arbeidsplass, sier noenlunde pålitelige kilder at Kjetil løper videre til nye arbeidsoppgaver før halvtimen er omme.

Med mindre han er om bord på ei ferje.