Hokken ska'n godblunke tel?

Du kan bytte ektefelle, jobb og hus uten at folk hever et eneste øyebryn. Men tenk deg nøye om før du bytter partitilhørighet.

Ingunn Brattlid har blitt en partinomade. I løpet av få år har hun vært medlem av fire politiske partier. Først som ganske passivt medlem i SV. Deretter som svært aktivt medlem i FrP. Høsten 2008 erklærte hun sin kjærlighet til Arbeiderpartiet, men denne uka tok også dette forholdet slutt.

I skrivende stund er Ingunn Brattlid medlem av Verdipolitisk parti – en ganske marginal gruppering som preges av utbrytere fra Pensjonistpartiet.

Ikke alle hennes partiskifter har vært frivillige. FrP ekskluderte henne etter en langvarig intern strid. Arbeiderpartiet var godt i gang med å sondere mulighetene for å gjøre det samme da Brattlid kom dem i forkjøpet denne uka. At Aps lokallagsleder Arne Mjøs velger å kommentere utmeldelsen med at man bør "bli og kjempe videre for egne meninger", er derfor tomprat og tøv. Et klart flertall i Ap ønsket henne ut, det vet partilederen, og det burde han innrømmet.

Ingunn Brattlid er ei tøff dame. Der Mjøs omgår sannheten i stillhet, roper Brattlid ut til alle som vil høre. Hun hevder sine meninger i dagslys, og står gjerne på stolene som settes fram for henne. Det står det respekt av. Hun er brennende engasjert i en rekke saker, og evner å formulere sine synspunkter.

Problemet er at synspunktene for ofte går på tvers av partiene hun representerer. Selvsagt er det greit å være uenig fra tid til annen – en liten svipptur utenfor partiprogrammene har ingen vondt av – men når de politiske fotsporene danner stier som synes å være mer utenfor enn innenfor partiflertallets veivalg, er det verre. Politiske partier og partivedtak er en praktisk måte å organisere relativt like meninger på. Systemet gjør det enkelt for velgerne å få oversikt, i hvert fall så lenge politikere av samme farge går noenlunde i takt.

Selvsagt kan det hende at det er alle de andre, og ikke Brattlid, som går i utakt, men særlig sannsynlig er det jo ikke. Dermed sitter velgerne igjen som den forvirrete part. Deres stemme på ett parti, resulterer i representanter som plutselig befinner seg i et annet parti. En behøver ikke være statsviter for å se at det har uheldige sider.

Det tilligger ikke min rolle å skulle sette seg til doms over andres partiskifter. I Ingunn Brattlids tilfelle må det likevel være lov å undre seg over hvorfor situasjonen oppstår såpass hyppig: Kanskje skifter hun rett og slett mening oftere enn andre, kanskje havner hun oftere på kant med partikolleger fordi hun foretrekker rollen som opposisjonell, kanskje oppfatter hun avstanden mellom partiene som mindre enn hva vanlig er. Jeg vet ikke, men konstaterer at Ingunn Brattlid synes å ha havne i disse situasjonene oftere enn andre.

Når det er sagt: Også politikere må ha lov til å bytte parti når store politiske saker eller personlig overbevisning gjør det umulig å fortsette. Vel i seng med en ny partner, bør det imidlertid praktiseres en stor grad av trofasthet og monogami. I det minste seriemonogami.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør