Fram med gullkortet

Politikerne ønsket seg en vannledning mellom Svinevoll og Åsgårdstrand til drøyt 67 millioner kroner. Regningen kommer på nesten det dobbelte. Skandalen er for lengst et faktum. Nå gjelder det å berge stumpene.

Saken er innfløkt og full av dokumenter. Forsøksprosjektet med et spleiselag mellom kommunene Horten, Re og Tønsberg, samt Vestfold Interkommunale Vannverk (VIV), har tydeligvis vært uoversiktlig for flere enn de av oss som sitter på sidelinja. For selv om ideen var god og nødvendig, har gjennomføringen vært sørgelig skue, og resultatet alt annet enn vellykket.

I korte trekk kan saken oppsummeres slik: Spleiselaget skulle bygge den to mil lange vannledningen. Eierskapet skulle Horten, Tønsberg og Re stå for. VIV skulle være byggherre og ivareta byggelederfunksjonen. Økonomien skulle i utgangspunktet fordeles mellom partene slik at VIV bidro med et innskudd på 16 millioner kroner og Tønsberg med nesten det samme, mens resten skulle betales av Horten og Re etter en fordelingsnøkkel basert på vannforbruket i de to kommunene.

Estimatene var imidlertid altfor lave, og det var verken lagt inn prisstigning eller finanskostnader i anslagene. I tillegg uteble byggebudsjett, kommunene inntok en altfor passiv rolle i forhold til byggherren – og byggherren selv hadde åpenbart langt mer greie på teknikk enn økonomi. Slik blir 67 millioner til 125 millioner. Og slik blir din og min vannregning større.

Jeg skal være forsiktig med å bruke for sterke ord, men tillater meg å tvile på at Horten kommune noen gang har deltatt i et prosjekt hvor den økonomiske avstanden mellom tro og realitet har vist seg å være større.

Den fattiges trøst får være at vi har oppnådd dyr lærdom. Sørgetida må likevel ta slutt, nå handler det om å tenke klart. Kommunerevisor Arild Lohne og kontrollutvalgets leder Jan Nærsnes er i ferd med å levere viktige bidrag i så måte. De er begge skeptiske til at Horten skal måtte ta en for stor del av ekstrakostnadene når regningen skal betales.

Det er et standpunkt som er lett å forstå. Da Horten i 2004 tok initiativ til de første samtalene om å bygge den nye hovedvannledningen, var det en forutsetning at kommunene som deltok, også skulle eie prosjektet. I den første formelle avtalen ble dette slått fast svart på hvitt. Formelt ble dermed prosjektet for blant annet Hortens del underlagt bestemmelser om budsjett og regnskap. Kostnadene skulle føres i kommunens investeringsregnskap, og anlegget skulle få sin plass i kommunens anleggsregister.

Så skjer det noe rart. I mars 2008 endres eierstrukturen. Nå er det ikke lenger Horten, Tønsberg og Re som skal eie vannledningen, men Vestfold Interkommunale Vannverk IKS. Bidragene fra kommunene skal nå kun dekke retten til bruk, og ikke retten til eierskap.

Situasjonen reiser en rekke spørsmål. Ett er om det i det hele tatt var lov for VIV å lånefinansiere sin andel i prosjektet når de i utgangspunktet ikke skulle eie det. Et kanskje viktigere spørsmål er om Hortens eierandel i hele VIV nå må økes. For hvordan kan vi bli avkrevd store ekstrabeløp som bidrar til å øke verdien av hele VIV, uten at vår eierandel i VIV også øker?

På toppen kommer at Horten kommune ikke fikk den nye skriftlige avtalen som førte til at eierskapet ble flyttet fra kommunene og over til VIV IKS, før i februar i år. Nesten to år etter endringen. Dette er et gullkort i Hortens forhandlinger om hvem som skal betale regningen, mener kontrollutvalgets leder Jan Nærsnes. Jeg nøler ikke med å gi ham rett.

Den øvrige behandlingen av saken fortjener derimot et kort av en helt annen farge.