Fanget i nettet

Det skal bare noen tastetrykk til – og vips er ordene det tok noen sekunder å unnfange på nettet, gitt evig liv. Savnet av en angrepille kan synes stort.

En næringsdrivende i Horten gikk denne uka lei. Lei av dårlige betalere. Lei av de som ikke gjør opp for seg. Lei av kunder som får det de bestiller, men gjemmer seg når regningen kommer.

Han hadde prøvd det meste. Han hadde ringt, skrevet og purret for å få inn pengene kvinnen skyldte ham. Det var en ganske stor sum. Han fulgte boka, men halvannet års kamp viste ham at boka denne gang ikke virket. I sinne og frustrasjon hengte han ut den dårlige betaleren med fullt navn på Facebook.

Det er lett å forstå mannens frustrasjon. Det er enda lettere å se at reaksjonsformen var feil.

Han skjønte det raskt selv også, og slettet innlegget. Men Facebook er ikke et privat familieselskap hvor tanter og fettere samles rundt kaffekoppen om en fortrolig samtale. Verdens største sosiale nettforum spinner tråder og vever mennesker sammen på en måte vi aldri før har sett maken til. Informasjon spres lynraskt. Hvert ord får øyne på seg. Kjappe tastetrykk sender budskapet videre. Og videre.

Det som kanskje burde vært forbeholdt de få, blir mange til del. Ofte er det positivt. Men slett ikke alltid. Konfliktrådsleder Svein Roppestad fortalte i gårsdagens avis at antall saker som handler om mobbing og trusler på nett, øker. Ikke minst blant unge.

For snart ti år siden jobbet jeg som dokumentarjournalist i Magasinet i Dagbladet. En av artiklene jeg skrev handlet om folk som benyttet nettet som arena for hevn. Jeg fikk høre historier om alt fra irriterende terging til de reneste karakterdrap. Påstander om utroskap og svindel ble spredt med e-postens hastighet. Tilbake satt skjebner som fortvilt strevde med å renvaske seg.

Noen av dem var kanskje skyldige i det de ble anklaget for. Det spiller ingen rolle. Alle bør få slippe den elektroniske gapestokkens justis.

Som metode er den i bunn og grunn bare en modifisert utgave av originalen. Du stilles ut, du fornedres. Siste gang det skjedde på gammelmåten i vår kommune, var i 1840. En tjenestejente fra Åsgården gikk fra sin tjeneste. Som straff ble hun en søndag under gudstjenesten festet til gapestokken utenfor Borre kirke. Til skrekk og advarsel. Til spott og spe.

De fleste av oss føler fra tid til annen et ønske om hevn. Berettiget harme kan gnage fornuften ut av oss, vi får lyst til å skrike ut vår frustrasjon og se frustrasjonens årsak kjenne vår smerte, sorg eller irritasjon.

Samtidig vet vi det er feil. Moderne samfunn skal sikre at ingen straffes uten å ha fått prøvd sin sak. Det handler om rettssikkerhet og bruk av domstoler. Det handler om forutsigbarhet for de som bebor samfunnet. Og det handler om straffemetoder som oppfattes som relativt rettferdige og relevante.

Kanskje var det følelsen av urettferdighet og en foreldet straffemetode som vokste fram denne søndagen i 1840, dagen for gapestokkens endelikt i vår kommune. Ifølge Borreminne syntes i hvert fall folk så synd på den stakkars tjenestejenta at enkelte sågar stakk til henne noen mynter.

Om det samme vil hende med kvinnen som fikk sitt navn nevnt på Facebook, er vel heller tvilsomt. Skulle det likevel skje, er jeg ikke i tvil om hva hun bør gjøre med pengene.