En liten skål for maratonpolitikerne

En nettskribent hevdet nylig at det å stemme i Horten var et valg mellom pest og kolera. Mine kunnskaper om legevitenskap er svært begrensede, men jeg tør likevel påstå at diagnosen er feil.

En ting er det rent medisinske. Mennesker som rammes av pest risikerer å gå ut av tiden før uka er omme. Kolerasmittede, derimot, slipper normalt unna med noen dagers magesjau. Det valget burde ikke være så vanskelig.

Nå er riktignok ikke dagens nettskribenter de første som frykter koleraen. Den 16. juni 1831 kunngjorde Finansdepartementet at alle brev som kom fra kolerasmittede, skulle gjennomhulles med syl, fuktes med eddik og stilles på høykant i en sil. Deretter skulle brevene gjennomrøykes i seks minutter før de kunne sendes trygt videre.

Langt verre enn det rent medisinske er likevel selve innholdet i utsagnet om pest eller kolera. Det er hardt, nesten brutalt, og egnet til å såre folk som gir avgjørende bidrag til at demokratiet fungerer. Jeg sier ikke at våre lokale politikere alltid lykkes. Slett ikke. Jeg sier heller ikke at de alltid er de best skikkede. Men mennesker som nesten utelukkende belønnes med kjeft når de tar på seg den jobben vi andre ikke setter av tid til, fortjener snarere honnør og respekt enn å bli sykdomsforklart. Ikke minst gjelder det de som har gjort jobben en mannsalder.

Året er 1979. Margaret Thatcher blir statsminister i Storbritannia, Sovjetunionen går til angrep på Afghanistan og sjimpansen Julius ser dagslys for første gang. Samme år stiller Alf Henriksen til valg. 1979, samme år som ayatollah Khomeini tar makten i Iran, inntar Alf byens bystyre. Siden har han sittet der – år inn, år ut. Ikke passivt nikkende, men engasjert og aktiv. I dag, 32 år senere, er ayatollahen for lengst borte. Alf er urokkelig.

Jeg syns det er et vakkert bilde på bypatriotisme og lokalt engasjement. Alf Henriksens politikk kan man mene mye om, men jeg tror de fleste er enige om at både kommunestyret og byen hadde vært veldig mye fattigere uten ham.

Og han er langt fra den eneste som setter farge på Horten og bidrar til meningsfloraen. Antallet politiske kulturbærere med solid fartstid er betydelig, og du finner dem i nær samtlige partier. Nils-Henning Hontvedt har avtjent 24 år i byens øverste politiske organ. En lang rekke andre personer har brukt et dusin år eller mer av sine liv for å bidra til vårt lokale demokrati. De har ofret kvelder og helger, i perioder kanskje også nattesøvnen. De færreste har blitt rike av det, knapt noen har høstet særlig bred popularitet, men de stiller opp likevel.

Ikke minst av den grunn fortjener de vår respekt. Som velgere skal vi selvsagt fortsette å kritisere deres feil. Vi skal debattere deres utspill og evaluere deres innsats. Vi skal slå raskt ned på alle tilløp til maktmisbruk og arroganse. Vi skal følge deres steg, lytte til det de sier, og lytte til det de ikke sier. Men vi skal gjøre det på en måte som viser at vi respekterer deres ektefølte engasjement, deres tidkrevende innsats, og deres vilje til å ville sette form og farge på byen. I år etter år.

Hva slags form og farge hver enkelt ønsker seg, har de beskrevet i sine respektive politiske manifester. Denne uka mottok vi alle en tykk konvolutt med partienes programmer i postkassa. Jeg har tatt meg tid til å lese dem. Det var kanskje ikke like festlig som det høres ut som, men jeg kan i hvert fall berolige enhver som måtte føle frykt: Det er ingen grunn til å gjennomhulle konvolutten med syl.

Torgeir Lorentzen
Ansvarlig redaktør