Elektronisk buksevann

I min barndom kom mobberne i tre utgaver. Det var roperne som høylytt lot seg til kjenne i skolegården. Det var hviskerne som vendte ryggen til. Og det var de usynlige som på frøkens store, grønne tavle i usette øyeblikk beskrev sitt offer med adjektiver de ikke hadde lært i norsktimen.

Mobbingens innhold og formål har neppe endret seg mye siden den gang. Arenaene er derimot nye. Og frøkens svamp er dessverre til liten nytte i cyberspace.
Den moderne mobberen har for lengst oppdaget teknologiens mange muligheter til å ramme sitt offer. Elektroniske kjedebrev med tvilsomt innhold, ufordelaktige karakteristikker i blogger, falske identiteter på populære nettsteder, hatefulle SMS-er, spredning av bilder til gud-vet-hvem. Og hvermann.

Mulighetene er mange. Mobberne bruker dem alle sammen.

På Horten videregående skole opplevde enkelte jenter i forrige uke at noen hadde lagt ut lettkledde bilder av dem på et nettsted. Bildene var brukt i det som ble omtalt som "en lite fordelaktig sammenheng". Samme uke ble en elev oppdaget etter å ha lagt ut nedsettende karakteristikker om en medelev på nettleksikonet Wikipedia.

Noen av de involverte elevene fant hendelsene svært krenkende, andre lo av det hele og avfeide det som mer eller mindre humoristiske påfunn.
Unge har utvilsomt en humor vi andre ikke alltid skjønner. Der vi ser sjikane og mobbing, kan de se harmløse elektroniske knuff mot skuldra. Hvem som har rett, er i hovedsak avhengig av mottakerens reaksjon. I hovedsak, men ikke alltid.

For av og til kan det som er humor i dag, oppfattes helt annerledes i morgen. Eller om ti år. Jeg ser ikke bort fra at både potensielle arbeidsgivere og framtidige barn, kjærester, naboer og venner, bør holdes på armlengdes avstand fra en del av det de morsomste av oss fristes til å dumpe på nett i dag. Jeg er ikke overbevist om at alle i videregående skole ser rekkevidden av sin nettadferd. Og jeg er sikker på at de som er enda yngre ikke gjør det. Både unge og eldre trenger rett og slett noen som kan hviske dem vennskapelige råd i ørene.

Elevene på Horten videregående skole er slett ikke verre enn andre. Sett utenfra er inntrykket snarere at både skoleledelsen og mange av elevene har et bevisst forhold til temaet mobbing på nett. De har regler, og de diskuterer. Og slik bør det være om bevisstheten skal økes.

For det har trolig ingen hensikt å moralisere, pekefingeren har sjelden noen særlig effekt. Når nettbrukere viser langfingeren til sine medmennesker, skal vi imidlertid si ifra. Folkeskikk på nettet skapes gjennom å spre bevissthet og holdninger. Ungdom, i alle aldre, må selv forstå.

De som likevel ikke forstår, bør huske at av og til følger hevneren i mobberens fotspor. For noen år siden hygget en kjent norsk rockentusiast seg på konsert da en fremmed mann plutselig klippet av hestehalen hans, og viftet triumferende med den. Det endte i et basketak - uten at den forulempedes hår ble noe lengre av den grunn. Vel hjemme grep han derfor i sinne og frustrasjon isteden til tastaturet. I en vulkan av en e-post, fratok han sin uønskete frisør den siste rest av mulig ære. Mannen ble blant annet omtalt som "en degenerert taper som sannsynligvis fikk litt for lite oppmerksomhet i barndommen, en tarvelig sengevæter som lider av nevroser man ennå ikke har satt navn på". Andre karakteristikker egner seg ikke på trykk i en lokalavis. I løpet av e-posten ble mannens navn, adresse og telefonnummer gjentatt åtte ganger. Deretter fylte den forulempete rockeren inn navn på venner og kjente i adressefeltet, og trykket på send. Få dager seinere hadde e-posten gått sin seiersgang landet over.

Vi får se det som en advarsel.

Takke seg til en runde med buksevann.

Ansvarlig redaktør

Torgeir Lorentzen