Drømmen om Horten

Her er én av de to tingene jeg lærte denne uka: Når søvnen er som dypest, er det drømmen som vekker deg.

Det var stinn brakke på Gamlehorten Gjestegård. Engasjementet fylte hvert stolsete. Noen måtte stå. Det var en helt alminnelig onsdagskveld. Det ble en helt ualminnelig onsdagskveld – en slik kveld som gjør at selv vi som er vokst opp med City Bar og Grinde konditori, får et nytt syn på byen.

Folkemøter kjennetegnes litt for ofte ved at de mangler folk. På dette møtet kom mer enn 130 bankende hjerter. Hjertenes eiere representerte alle aldre, mange politiske syn, begge kjønn. Det eneste de hadde felles var den lille faktoren vi litt for ofte glemmer fordi vi tar den for gitt: Det faktum at vi lever i samme stund.

Faktoren er avgjørende for alle som vil skape endring. Den minner oss om at vår tid er begrenset, og at vi aldri kommer fram om vi ikke først begynner å gå.

Alle de 130 ønsket å starte marsjen. Målet er å gjøre Horten mer attraktiv, mer fristende, mer levende. Det handler om å bygge stolthet, det handler om å bygge byen, og det handler om å gjøre de der ute klar over hvem og hvor vi er. Det høres umulig ut, men er det ikke.

Mission impossible var karakteristikken en gjeng drammensere ble møtt med for bare sju år siden. De ønsket å endre folks inntrykk av den utskjelte byen som gjerne ble kalt landets største veikryss. Drammen ble møtt av hoderisting fra sør til nord, de innfødte våget knapt nok å fortelle hvor de var fra – det var tungsinn i byen, tungmetaller i elva og tungtransport så langt brua rakk.

Det var så trist at det nesten hadde et komikkens skjær. Det ble ikke bedre da Monty Pytons sketsjer om Birmingham ble oversatt til norsk. I Monty Pytons verden er Birmingham selve inkarnasjonen av alt som er grått, vått og kjedelig. I den norske oversettelsen ble Birmingham konsekvent erstattet med Drammen.

Gjengen med drammensere som samlet seg for sju år siden har gjort det vanskeligere å være norsk oversetter. I dag er folks syn på Drammen snudd opp ned. Det begynte innenfor bygrensene, det fortsatte på utsiden. På folkemøtet i Horten onsdag fortalte Dag Torp Syvertsen, en av nøkkelpersonene bak mirakelet i Drammen, om hvordan det umulige ble mulig. Selvsagt kostet det penger, men først og fremst var det mot og vilje som var valutaen.

I Horten har motet og viljen fått et navn. «Drømmen om Horten» var i utgangspunktet et politisk prosjekt i Venstre, men er heldigvis i ferd med å vokse seg stort nok til å kunne forlate partipolitikken.

For skal vi ha håp om drammenske tilstander i Horten, må vi favne bredt. «Drømmen om Horten» – prosjektet som skal bygge stolthet, bygge byen og skaffe nye skattebetalere – må ikke være avhengig av skiftende politiske flertall. Rådet fra suksessen litt lenger nord er klart som Drammenselva: Sett snarest ned et hardt- og hurtigarbeidende utvalg. Utvalget må gjerne ledes av kommuneadministrasjonen og et par politikere, men det må først og fremst fylles med brennende, iderike hjerter, og kreative næringsdrivende med penger i lommene.

Vi har så mye å bygge på. Vi har en kystlinje mange kommuner ville gitt venstrearmen for. Vi har maleriske Åsgårdstrand, historiske borrehauger og eventyret Karljohansvern. Vi har billige boliger. Om vi lykkes kan vi framstå som de som tilbyr dobbel lykke til halv pris.

Det var det andre jeg lærte denne uka: Det er lov å drømme. Men det er ikke lov å sove.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør