Det store bildet

Det har vært et bratt år for ham. Først oppsto det problemer med hjertet. Deretter oppdaget legene en ondartet svulst i det ene låret. For ordføreren ble én operasjon til to, og nå er det cellegift og sykemelding fram til september.

Utad har Nils-Henning Hontvedt taklet det slik vi er vant til: med pågangsmot, optimisme og evne til å rette ryggen når det blåser. Han har krabbet ut av sykesenga, og retter nå blikket mot nominasjonsprosessen og neste års valgkamp. Vi er ikke overrasket, men lar oss likevel imponere.

Det finnes ganske sikkert også en annen side av denne fortellingen. Mennesker som rammes av alvorlig sykdom, opplever ofte at følelsene kjører berg-og-dal-bane. De forteller om sorg, sinne, håp og tro. Alt tett sammenvevd innenfor skallet.

Samtidig påvirkes også vi som sitter utenfor. Nils-Henning Hontvedt er allemannseie. Som ordfører i sin tredje periode, har Hontvedt i en årrekke vært byens mest avbildete mann. I avis etter avis har han argumentert, representert og klippet snorer. Han har vært kommunens ansikt og Arbeiderpartiets ryggrad, og han har ligget der, ved siden av frokostegget vårt, og fra avissidene smilt lurt i skjegget.

Nå er skjegget borte, og selv om smilet fremdeles ligger på lur, er det oftere enn før erstattet av et uttrykk som vitner om viljens kraft. For Nils-Henning Hontvedt har startet sin tøffeste kamp, og han har bestemt seg for å vinne.

Bildet av Nils-Henning Hontvedt gjør sterkt inntrykk. Det får oss til å stanse opp, og det får oss til å tenke. Vi kjenner alle noen som har kjempet, eller kjemper, livskampen. Slike kamper gjør noe med oss – enten vi står midt i dem eller betrakter dem på noen armlengders avstand. Først og fremst får de oss til å innse vår sårbarhet. Dernest vekker de bevisstheten rundt livets viktigste områder. I beste fall får de oss til å løfte blikket, til å glemme de uviktige detaljene og til å huske det som bør stå våre handlinger nærmest: vår familie, våre venner, vår vilje til å være der for andre.

For våre dagligdagse småplager og bekymringer tar ofte for stor plass. Et tre som skygger, en bomavgift som ergrer, et fotballag som svikter, en PC som kræsjer, en ripe i egen eller andres lakk – det spiser vår tid og vårt humør.

Hvorfor det er slik? Kanskje fordi vi er for godt vant. Kanskje fordi vi er opplært til å hoppe over gjerdene der de er på sitt laveste.

Nettopp derfor er det så viktig at Nils-Henning Hontvedt og andre som tvinges til å forsere de høyeste gjerdene, ved sin åpenhet minner oss på hva virkelige prøvelser er. Slik at det blir enklere for oss andre å se det store bildet.