Det blinkes med lyset

Leverandører og ansatte fortviler. Utelivsbransjen i Horten er i ferd med å påføre dem en hodepine som ikke lar seg kurere av et par Paracet eller en tur i skogen.
Det har vært et usedvanlig bratt år for flere av byens utesteder. Hvis man leser lokalavisa, og det bør man vel, kan man periodevis få inntrykk av at køen av knurrende kreditorer har vært lenger enn køen av festglade gjester. Så ille er det naturligvis ikke, men bildet har likevel dessverre noe for seg.

Lace Restauranter, som driftet Paviljongen og Håndverkeren, ble slått konkurs i februar. Holdingselskapet slo følge 9. april. Camouflage, som satset stort i lokalet til gamle Høvdingen, led samme skjebne bare fem dager seinere. I skrivende stund er det klart av Comeback, som driver det tidligere diskoteket på Lace, balanserer på en line som er så slakk at man bør være trenet trapesartist for å unngå det store fallet.

Selvsagt er det lov å falle. Og det er lov å feile. I et marked i bevegelse, er tap og konkurser en del av virkeligheten. Slik er det, og det er i utgangspunktet ikke noe ulovlig i det.
Problemet er likevel at konkurser gir mange ofre. Tydeligst kommer dette fram i bobestyrernes papirer. Oversikten over de som forgjeves venter på sine penger, er lang og dyster lesing. Her finner vi rørleggere, snekkere, elektrikere og murere. Her finner vi leverandører av pils og produsenter av reklame. Her finner vi oppgitte kemnere og forsmådde ansatte.

Jeg føler med flere av dem. Ikke minst føler jeg med alle de som har ventet forgjeves på lønnsslippen. Bare de siste ukene har vi i redaksjonen mottatt en lang rekke henvendelser fra unge ansatte og deres foreldre. Alle forteller den samme historien. Om uteblitt lønn og brutte løfter. Det bekymrer meg. Arbeidsgivere som ikke gjør opp for seg, er det siste unge jenter og gutter trenger i sitt første møte med arbeidslivet. Det er mager trøst at lønnsgarantifondet trår til der utelivsaktørene må melde pass. Tillitsbruddet er uansett et faktum.

Særlig bør de aktørene som framstår som døgnfluer, ta dette innover seg.
Men ikke alle fortjener å bli plassert i døgnfluekategorien. Enkelte har oppvist stayerevne langt utover det man kan forlange. Tore Andersen er en slik mann. I gode og onde dager har han holdt dørene oppe i noen av byens mest populære storstuer. Stedene har vært en viktig del av den sosiale ballasten mange av oss bærer på. Jeg roper gjerne hurra for Andersen, selv om det gikk galt til sist. For vi er alle mer enn vi er i øyeblikket, vi er også vår historie, og Andersen har en gründerhistorikk som få hortensere kan matche.

Likevel er det viktig at byen nå klarer å dyrke fram utesteder som atter fenger og fanger oss. Det krever nytenking og dristighet fra bransjens side, og det krever oppslutning fra de av oss som ser verdien av å leve deler vår sosiale tid i det offentlige rom. Klarer vi ikke det, risikerer vi at det i hovedsak vil bli servert én type drikke på Hortens utesteder.
Gravøl.

Ansvarlig redaktør

Torgeir Lorentzen