Den vanskelige toleransen

En av byens fremste idrettsutøvere har tatovert et bilde av seg selv på overarmen. Slikt setter vår toleranse på prøve.

Narve Læret er noe for seg selv. Han kaster lenger, slår hardere og roper høyere enn de fleste. Han har skuffen full av gull erobret i friidrett, golf, karate og en lang rekke løfte- og kampidretter som man bør ha asiatisk blod i årene for å kunne uttale rett.

I tillegg knuser han ting med bare neven. Stein, betongblokker og annet materiale vi nødig kyler knokene mot, stables i høyden og deles med arm, bein eller annet menneskelig brusk- eller bindevev Narve måtte ha for hånden. Det ser vondt ut, det ser vanskelig ut – og la det være hogd i stein: Jeg er glad det ikke er jeg som driver med dette.

Av de som har prøvd, er det ingen som har knust flere steinblokker på en gang enn Narve Læret. Ikke i Horten, ikke i Norge, og ikke i noe annet land vi kan navnet på. Fjorten ganger har han satt ulike verdensrekorder. Prestasjonene har gitt ham spalteplass i Guinness rekordbok.

Narve Læret gjør det mange av oss drømmer om: Han perfeksjonerer seg i en slik grad at ingen på kloden er bedre enn ham i det han driver med. Man kan selvsagt drøfte nytten av å knuse steinblokker, men da bør man i så fall også drøfte nytten av andres prestasjoner i stavsprang, sleggekast og 200 meter butterfly.

For Narve Læret handler det om å sette seg høye mål, og deretter arbeide bevisst og systematisk for å nå dem. Lykkes han, så roper han gjerne sin glede ut til alle som vil og kan høre. Narve Læret er mer enn gjennomsnittlig interessert i å markedsføre det han driver med. Han stiller opp der blitzen blinker, og forteller åpent om styrke, stein og slag. Han er glødende interessert i det han driver med, og han er, med rette, stolt av de resultatene han oppnår.

Gleden over resultatene har han nå foreviget i form av en tatovering. Et bilde hvor han selv deler ti betongblokker i steinbruddet på Nykirke, pryder armen som utførte handlingen. Mer varig kan knapt et minne gjøres, enkelte vil mene at det heller ikke kan gjøres stort mer narsissistisk. Kanskje kan det sammenlignes med Ari Behns tatovering av en terning etter 6-eren han fikk da VG anmeldte hans første novellesamling. Kanskje kan det sammenlignes med sjømannen som minnes sin mamma eller kjæreste med blekk og nål. Forskjellen er at Narve tar det et skritt videre ved å inkludere et bilde av seg selv i minnet.

Av en eller annen grunn lar enkelte seg provosere. På Gjengangerens nettside skrev en rekke innsendere før helga opprørte leserinnlegg om det de oppfattet som oppblåsthet og selvgodhet da artikkelen om tatoveringen ble publisert. Ordene var harde, en kunne nesten få inntrykk av at Narve hadde begått en ulovlighet, at han hadde tagget noens husvegg med sitt eget navnetrekk.

Det eneste han hadde gjort, var å tagge seg selv.

Narve Læret tar muligens en del plass. Det er en av kostnadene ved å by på seg selv. Narve gjør ting få andre tør, og han viser fram resultatene med oppriktig glede og stolthet. Indirekte går han dermed i rette med vår korrekthet, vår avmålthet og vår frykt for å skille oss ut. Han bryter ut av rekka, og bidrar til annerledesheten som gjør hverdagen mer spennende for de fleste av oss.

Toleranse handler om å leve med at enkelte har andre meninger, holdninger og handlinger enn de vi selv foretrekker. Det handler om noe såpass vanskelig som å akseptere at enkelte er noe for seg selv.

 Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør