Den store stolleken

Om noen små uker fyller min eldste datter sju. Det to timer lange bursdagsselskapet har hun for lengst planlagt i detalj: Det skal spises sjokoladekake, det skal fiskes godteposer og det skal lekes med stoler.

Også i rådhuset pågår stolleken. Administrasjonen er for stor, især på toppen. Rådmann Ragnar Sundklakk har derfor startet en radikal omorganiseringsprosess. Dels fordi han må. Dels fordi han vil.

Han er nødt fordi politikerne forlanger effektivisering. Han har lyst fordi han i altfor lang tid har vasset og snublet i sjefer uansett hvilken beslutningskorridor han har besøkt.

Derfor tar han kraftige grep. Der et drøyt dusin sjefer tidligere har sjefet, skal oppgavene nå ivaretas av fem. Den nye modellen skal gjøre styringen mer effektiv, og mulighetene for strategisk ledelse bedre. Rådmannen vet at det ikke finnes noen annen gangbar vei om han skal kunne holde seg innenfor de svært stramme budsjettrammene politikerne ga ham i julegave.

Men grepene vekker reaksjoner. Sjefen over alle sjefer i Horten kommune, har allerede merket at kampen blir hard.

For det første murres det i deler av det politiske miljøet. I mandagens formannskapsmøte var lydene å høre fra både høyre og venstre side av bordet. Det er fristende å tenke tanken at en del politikere ikke helt har forstått konsekvensen av tidligere vedtak. Krav om effektivisering, har konsekvenser. Trange budsjettrammer, likeså. De som trodde noe annet, er i ferd med å oppleve en bratt læringskurve.

For det andre knurres det høylytt innad i deler av kommunen. Særlig knurrer de ansatte i Rusforebyggende senter. Rådmannen ønsker at senteret deles mellom Kommunalområde Oppvekst og Kommunalområde Helse og velferd. Slike tanker er ikke populære på senteret. Der i gården har de dårlig erfaring med delt omsorg.

Dermed må rådmannen slåss en tofrontskrig.

I tillegg finnes det et tredje uromoment, knyttet til resultatene av omorganiseringen. Riktignok innebærer den nye modellen at det blir færre som bestemmer, og dermed en mer effektiv kommandolinje, men om dette i seg selv fører til økonomisk innsparing, gjenstår å se. På lønnssiden blir effekten i hvert fall svært beskjeden. De sjefene som omplasseres, beholder nemlig sin gamle lønn. Alle som en. Svaret på hvorfor systemet er slik, ligger langt utenfor en redaktørs fatteevne.
Rådmannen kan muligens peke på at det ligger noe innsparing i at sjefer på vei ned skyver ut midlertidig ansatte. Kanskje kan han også vise til at en og annen vakant stilling nå blir fylt av en intern sjef, snarere enn en utenfra.

Likevel klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at rådmannens stollek har like mange stoler som deltakere.

Min datters stollek er av den tradisjonelle sorten: Én stol mindre enn antall deltakere. Den som ikke finner seg et sted å sitte i tide, forsvinner ut av leken. Hadde hun fulgt de kommunale spillereglene, tør jeg ikke tenke på hvor lang tid bursdagsselskapet hadde tatt.

Det ville utvilsomt sprengt alle rammer.

Ansvarlig redaktør

Torgeir Lorentzen