Den store skattejakten

I dag kommer ufattelig mange til å grave etter gull hos naboen. Er nå det så farlig, da?

Del på Facebook

Det foregikk visst allerede i vikingtida. Om historien jeg har hørt er rett, er fenomenet dermed mer enn tusen år gammelt. Det var kjent blant fattig og rik, blant fri og fanget: Med jevne mellomrom kom kongens mann til tings og leste opp hvor mye skatt han hadde krevd inn fra hver enkelt innbygger i bygda. Det var datidens offentliggjøring av skatt og rikdom. Det var skattelistenes barndom.

Fenomenet har vokst seg gammelt og seiglivet og har stått imot de fleste angrep fra de som mener at taushet om gull er gull. Blar man i gulnede, offentlige papirer fra midten av 1800-tallet, kan man finne at gårsdagens myndigheter ikke var så ulike dagens. Istedenfor å skrive brev til hver borger om størrelsen på skatten, annonserte de heller i avisene at skattelistene var lagt ut til offentlig ettersyn. Dermed var det åpne dører og fritt fram for alle med blikk for egne og andres penger og pung. Løsningen var både billig og effektiv. Og populær hos mange.

I moderne tid har Stortinget en rekke ganger slått ring om ordningen. Resultatet er årvisse lister og oversikter over landets rikeste ungkarer, fylkets formuende fruer og byens største skatteytere. Mange av disse listene er det journalister som lager, men enhver som har ønsket å lete, har kunnet finne. Det har nettavisenes søkemotorer sørget for.

Motorene har hjulpet oss til kunnskap om våre naboer over hekken. Kreative nettsteder har i tillegg tatt seg bryet med å regne ut hva man faktisk kan få kjøpt for den inntekten og formuen skattelista viser. Om du i fjor for eksempel søkte på byens nå ferske ordfører, kunne du få vite at skatten hans var stor nok til å finansiere 246 små tannfyllinger, og at inntekten rakk til innkjøp av 12.793 Grandiosa-pizzaer.

Det er mange som finner det vanskelig å se seg mett på slike tall. For selv om de fleste av oss svarer at vår interesse for skattelister er på linje med interessen for artikler om finske kulestøtere fra 70-tallet, viser virkeligheten noe annet. Lesing lar seg nemlig måle, ikke minst når den finner sted på nettet. Og konklusjonen er så klar at den knapt lar seg fornekte: Vi sluker skattestoffet med stort begjær.

Enkelte frykter dette begjæret, og de formulerer sin frykt særlig i to argumenter mot dagens offentliggjøring: For det første hevder de at listene fungerer som rene skattekart for forbrytere på jakt etter neste offer. Bare i liten grad er dette dokumentert, men muligheten er utvilsomt til stede.

For det andre peker de på at offentliggjøring av inntekt, formue og skatt fører til en usunn, nærmest demoraliserende, kikkermentalitet. Nettavisenes lesertall viser i hvert fall at de har rett i at mange kikker i listene.



Kritikerne tar til orde for å begrense innsynsretten. I år har de fått delvis medhold, ingen av landets nettaviser har lov til å legge ut de tradisjonelle søkemotorene. Er du nysgjerrig på naboens inntekt må du dermed enten satse på at hun er å finne på de tradisjonelle topplistene som avisene fremdeles kan offentliggjøre, eller du må logge deg inn hos skatteetaten med navn og nummer. Nyordningen får småfrosne pressefolk til å grøsse på ryggen.

Redaktører landet over trenger nemlig ikke mer enn en fyllepenn og noen edru gløtt for å kunne begrunne hvorfor skattelister bør være offentlige. Det handler om åpenhet og kontroll med skattepolitikken. Om retten til innsyn i offentlige lønninger, skattebetalernes penger. Det handler om muligheten for å kontrollere at folk som tjener penger med begge hender, også skatter med begge.

Alle begrunnelsene har etter min mening noe for seg. I tillegg finnes det en begrunnelse som sjelden uttales i det offentlige rom. Den sømmer seg kanskje ikke, i hvert fall har jeg til gode å høre den nevnt av pressens kvinner og menn. Derfor nevner jeg den nå. Sånn helt mellom oss: Skattelister er god underholdning.

Ah, det var deilig å få sagt det.

For riktignok lever og ånder hver skrivende sjel i pressen for nyhetene. For drømmen om de avslørende skupene, kampen mot urettferdigheten og forsvaret for åpenhet og ytringsfrihet. Men vi er i tillegg i underholdningsbransjen – ikke hele tida, ikke hver dag, men av og til. Også derfor skriver vi om direktørers formuer, fotballspilleres skattebidrag og redaktørers lønninger.

Selv hadde jeg ifølge forrige skatteårs søkemotor for øvrig en inntekt som ubeskattet kan finansiere et noe unødig impulskjøp av 13.512 bleiepakker. Hvor mye jeg tjener? Nei, det sier jeg ikke.

Og nåde deg om du kikker.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør