Best når det smeller

I gnistregnet fra Åsgården skole sto rådmann Ragnar Sundklakk og fulgte branntragedien på nært hold. Det vitner om hjerte. Og det vitner om hode.

Hjerte, fordi brannen selvsagt er en stor sorg for mange. I Åsgårdstrand kjenner alle noen som går eller jobber på skolen, mange har også vært elev der selv. Legger vi til alle kulturelle og sportslige aktiviteter skolen har huset, blir berøringspunktene enda flere.

Når rådmannen, fungerende ordfører og flere personer fra skolens ledelse stiller seg i gnistregnet, uttrykker de samtidig, bevisst eller ubevisst, at de deler lokalsamfunnets sorg. De 29 ansatte, de 243 elevene, de nær innpå 500 foreldrene og de mange tusen som på en eller annen måte har lagt igjen timer av sine liv på Åsgården skole, får vissheten om at de ikke er alene. Symbolverdien av slikt kan knapt overvurderes.

Samtidig er det klokt. Rådmann Sundklakk, som også er orlogskaptein med nærmere 20 års fartstid fra Sjøforsvaret, vet at nærhet til problemet, både i tid og geografi, danner grobunn for gode ideer og praktiske løsninger. Sånn sett var det symptomatisk at forslaget om å leie Klokkeråsen skole fant Sundklakks øre mens øynene ennå hvilte på flammene. Avsenderen var politiets skadestedsleder.

Akkurat den ideen kunne selvsagt dukket opp også fra andre. Men, poenget forblir det samme: Tilstedeværelse de første timene, er ABC for takling av alle former for SOS. Ved brannen på Åsgården skole skaffet den øverste lederen for kommunens administrasjon seg ved selvsyn oversikt over situasjonen og opptrådte som synlig leder i front. Deretter kunne han raskt trekke veksler på sin kunnskap om hvem som kan hva i kommunen. Å forstå hvor viktig rollefordeling er for å løse store problemer som endrer mange innbyggeres hverdag, er avgjørende. Riktignok sitter jeg noen armlengder unna, men inntrykket er utvilsomt at Sundklakk og hans folk i skoleledelsen har taklet problemene svært godt.

Så har de da også dessverre fått en god del trening de siste årene. Brannen på Granly i 2007, stengningen av Sentrum skole i 2008 og Beckerbo barnehage i 2009, har sørget for det.

I går overvar jeg informasjonsmøtet som samlet hundrevis av Åsgården-elever og foreldre i Borrehallen. Møtet gjorde meg optimistisk med tanke på veien videre. For riktignok vil Åsgården-flyktningene oppleve både logistikkproblemer og mulige trafikkfeller i ukene framover, men de fleste virker likevel å være fulle av pågangsmot og optimisme. Direkte rørende var det å se alle armene som spratt i været da forsamlingens sjuendeklassinger ble spurt om de kunne hjelpe til med møbelbæring.

Der og da skjønte jeg at det ikke bare er orlogskapteiner som har forstått hvor viktig det er å være best når det smeller.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør