Barna i brakkebygrenda

Nok en gang skal elever ved Granly skole pakke ranslene og flytte ut i brakker. Årsaken er fukt og dårlig inneklima. Kunne det samme skjedd på rådhuset?

At barna flyttes er naturligvis bra, og til alles beste. At situasjonen oppsto er imidlertid enda et eksempel på at mangel på vedlikehold spiser opp våre offentlige bygg innenfra og utenfra. Sentrum skole, Beckerbo barnehage, Helsesenteret Horten sykehus, skolen på Karljohansvern – byggene er i ferd med å bli monumenter over offentlig fattigdom. Eller feilslått politikk.

Jeg er ikke motstander av offentlig eierskap, men mener det er naturlig å stille noen betingelser. Den viktigste er opplagt: Dersom det offentlige skal eie, må kommunepolitikerne ha både økonomisk evne og politisk vilje til å sette av nødvendige midler til vedlikehold. Hvorfor? Fordi verdiene forvaltes på vegne av velgerne. Det er rett og slett våre bygg.

Og det er våre unger. Jeg får vondt inni meg når jeg tenker på barna som i årevis har lekt i soppskogen inne på Beckerbo. Hvor mange plager har dette påført byens aller minste borgere? Jeg blir frustrert når jeg hører historiene om elever som helseplages og tømmes for krefter, i bygg hvor målet er å fylle dem med kunnskap og lyst til å lære. Og jeg føler med ansatte i skoler og barnehager som sliter med arbeidsplasser som gir hodepine.

Hodepinen for politikerne er også i ferd med å bli kraftig. For riktignok er vedlikehold dyrt, men rehabilitering er langt dyrere. Den politiske prisen kan også bli høy. Især for den politiske ledelsen i kommunen. For stengte klasserom og barnehager er nå blitt så vanlig at de fleste av oss berøres, direkte eller indirekte. Og kanskje stiller noen i sine stille sinn det kjetterske soppspørsmålet: Kunne dette skjedd i rådhuset? For frustrasjonen er stor, og svaret på spørsmålet kan fort få velgerne til å ta beina fatt.

Flere har et ansvar for situasjonen: vi velgere har ansvaret for å fortelle politikerne hva vi vil. Politikerne har ansvaret for å bevilge nødvendig midler til administrasjonen slik at våre verdier forvaltes med vett. I tillegg må de utvise lederskap, også av hensyn til seg selv. For riktignok er det slik at man på kort sikt neppe vinner valg ved å love romslige vedlikeholdsbudsjetter, men kanskje taper man dem likevel på lengre sikt om man lar være. For velgerne forventer at offentlige bygg tas like godt vare på som private hjem. I dag er eksemplene mange på at det ikke skjer.

Her er et til: Min yngste datter er Beckerbo-flyktning. Da jeg tidligere denne uka hentet henne i hennes nye barnehage, sto det en kommunal bøtte på gulvet og samlet opp dryppvann.

Det er til å bli muggen og brakkesyk av.


Torgeir Loretntzen
Ansvarlig redaktør