Aldri, aldri glemme

22. juli. Vi husker bildene.

Del på Facebook

Mennesker i sjokk og bombestøv i en by som var vår. Som er vår.
En ung AUF-er på kne i vannkanten – han ber for sitt liv, men ingen hører hans bønn.
En ti år gammel gutt svømmer vekk fra kuleregnet. Pappa har nettopp gitt sitt liv for å redde ham.
Unge jenter og gutter som av kaldt hat frarøves sine drømmer, sine håp, sine liv. Det var så mye de skulle få oppleve. Men ikke dette.

22. juli. Vi husker bildene, vi vil alltid huske dem.

Angrepene er angrep på oss alle. Det er angrep på vårt land og vårt demokrati.
Det er angrep på vår åpenhet og vår toleranse. Angrepene er forakt for vårt levesett, hat mot våre drømmer.

Vi skal se forakten og hatet i øynene, og så skal vi vende begge deler ryggen. Vi skal vende ryggen til de som på brutalt vis vil bryte ned noe av det vakreste vi har å by på. I samhold skal vi vende ryggen til.

Ikke fordi vi frykter,
men fordi vi tør.

Ikke fordi vi vil glemme,
men fordi vi vil huske.

Huske at vi har så mye å miste.

Den siste uka har alles blikk vært rettet mot Norge. Journalister og korrespondenter fra all verdens land har fortalt sine seere, lyttere, lesere om de grufulle hendelsene. De er like rystet som vi er. Samtidig forteller de sine seere, lyttere og lesere om noe vi kanskje ikke var like klar over, men som blir tydelig for oss når vi betrakter vårt eget land, vårt eget folk, gjennom andres øyne:

De har fortalt om vår åpenhet. Og de har fortalt om vår enorme vilje til å ville forsvare denne åpenheten.
De har fortalt om vårt jordnære politiske styresett. Den korte avstanden mellom de som styrer og de som styres. Og vår enorme vilje til å ville forsvare dette politiske styresettet.
Og de har fortalt om vårt samhold. Om hvordan vi har fylt gatene med blomster. Om hvordan vi har stått skulder ved skulder og gått hånd i hånd for å håndtere det uhåndterlige, greie det umulige. Og de har fortalt om vår enorme vilje til å ville forsvare dette samholdet.

De har sett hvordan vi tross bunnløs sorg og dyp fortvilelse,
tross øyne fylt av tårer,
tross tanker fylt av sinne, av sorg
ikke har ropt på hevn og hat,
men på forsvar for våre verdier.

Aldri har vi stått mer samlet.


I alt det grusomme.
I alle tårene.
I frykten og fortvilelsen
I sinnet, i sjokket,
så reiser vi oss.
Vi reiser oss - og vi gjør det sammen.
På tvers av alder og bosted. På tvers av politisk tilhørighet, religion, ideologi og etnisk bakgrunn – reiser vi oss. I Oslo, i Bergen i Trondheim. I Alta, Drammen, Kristiansand. Og vi reiser oss i Horten. For å vise vår avsky, men først og fremst for å vise at vi står sammen.

Sammen med de som sørger over sine kjære.
Sammen med den unge AUF-eren som på kne i vannkanten ber for sitt liv.
Sammen med den ti år gamle gutten som ikke lenger har pappas fang å krype opp på.
Sammen med alle de unge jentene og guttene viss bønner aldri ble hørt.

Vi reiser oss for å vise at vi hører dem.
Og vi reiser oss for å vise at vi aldri, aldri vil glemme.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør